SØTE DRØMMER
Shamini Thevarajah, 11. juni, 2004

Hun hadde lagt seg i sengen sin, og de bittersøte tonene til Dido strømmet ut av høyttalerne hennes. Hun var i dårlig humør, kunne ikke få ham ut av tankene. De siste månedene hadde han bosatt seg i tankene hennes – helt siden den dagen han hadde trøstet henne etter den mislykkede affæren med en kamerat. Hun hadde vært så langt nede at hun ikke visste hvordan hun skulle klare å komme seg gjennom det, da han hadde dukket opp uten forvarsel. Hun husket den dagen i februar som om det skulle vært igår. Hun hadde sjokkert seg selv ved å faktisk svare ham, da han hadde snakket til henne. Normalt pleide hun å avfeie ukjente med en eller annen ufordragelig kommentar, men ikke denne dagen. Hun visste ikke hvorfor, men noe ved tilnærmelsen hans hadde fenget henne. Hun var egentlig ikke overtroisk, men tok seg selv i å tenke at dette kanskje var det man kalte skjeben?

Tre måneder hadde passert siden de utvekslet de første ordene, og i løpet av disse månedene hadde de rukket å bli godt kjent med hverandre, og hjertet hennes hadde begynt å dunke litt ekstra hver gang de snakket sammen. Han hadde aldri lagt skjul på at han likte henne, men fortiden hennes gjorde det litt vanskelig for henne å stole på det han gav uttrykk for. Hun var redd for å gå på enda en smell, men visste jo at hun ikke kunne ta det for gitt at han var som de andre mennene hun hadde rotet seg borti – hun trodde ikke det heller. Han var yngre enn henne, men likevel så voksen, så mye mer moden enn andre på hans alder. Tankene hennes svirret rundt alt som hadde skjedd på denne tiden - hun måtte smile ved tanken. De hadde snakket om alt, og slapp visst aldri opp for ting å snakke om heller. Hun koste seg virkelig i hans selskap, og skulle hun være helt ærlig, så elsket hun også utseendet hans. Han var ubeskrivelig kjekk med sitt mørke, korte hår, og lyseblå øyne. Blant vennene hennes ble han kalt ”Schau”, for han lignet litt på Kristoffer Schau. Selv syntes hun egentlig ikke det, men kjekk var han uten tvil.

Nå var det Chris Isaaks Wicked Game som ble spilt på radioen, og hun ble liggende å lytte til teksten; 'no, I want to fall in love...'. Igjen vandret tankene til ham. Hun hadde ikke snakket med ham på en stund, på grunn av personlige problemer, og hun måtte innrømme at hun savnet ham. Hun savnet å snakke med ham, men forsøkte så godt hun kunne å respektere ham og gi ham den tiden han måtte trenge, selv om det var tøft å være uten ham i flere dager i strekk. Det var rart hvordan rollene plutselig hadde snudd mellom dem. I begynnelsen hadde det vært han som hadde vist mest følelser, han som hadde bedt henne om å være ærlig med ham, og fortelle om hun mente noe med tingene hun sa og gjorde. Nå var det hennes tur til å bli usikker og redd, for igjen hadde hun latt seg plassere i en situasjon hvor hun kunne bli såret. Det var en ting som var merkelig ved dette 'forholdet', hun hadde ikke snev av tvil angående ham. Hun trodde virkelig ikke at han lekte med henne, og hun var overhodet ikke usikker på intensjonene hans – men i tunge stunder, når savnet ble for sterkt, var det likevel vanskelig å ikke tenke i de baner. Hun måtte ta seg selv i nakken, lete frem alle de gode ordene hans som hun hadde gjemt i det hemmelige rommet i hjertet sitt. Det hjalp alltid, og igjen kunne hun smile ved tanken på det nydelige ansiktet hans, den deilige stemmen hans, og hjertet slo noen ekstra slag.

Hun slet med å holde øynene åpne, og ganske snart gled hun inn i søvnens myke favntak. Med ett var de sammen igjen, og hun smilte mot ham. Han smilte et blendende hvitt smil tilbake, og kom sakte mot henne. Han tok den ene hånden hennes i sin, flettet fingrene sine inn i hennes, og ble stående slik å se på henne – hun var fanget av det blå blikket hans, fanget for all fremtid. Han blunket, og lente seg sakte mot henne. Hun var anspent, kjente at det sitret av spenning i hele kroppen, og turte nesten ikke puste. Mykt, som vingeslagene til en sommerfugl, lot han leppene streife hennes. Hun gispet nesten uhørlig, men det fikk ham til å le. Hun ble flau, følte at hun hadde ødelagt øyeblikket – men som om han visste hva hun hadde tenkt, slapp han hånden hennes, tok ansiktet hennes i hendene sine, og kysset henne igjen. Denne gangen var det et kyss, et ekte kyss, som fikk henne til å glemme tid og sted. De varme hendene hans mot kinnene hennes som brant, de myke leppene hans – hun løsrev seg et øyeblikk, var litt flau over det hun følte, så at han smilte til henne. Hun kysset ham, forsiktig lot hun tungespissen møte hans, et kyss som varte i en hel evighet – det føltes iallfall sånn. Hun måtte le litt, nye og merkelige følelser inntok kroppen hennes. Hun tok hånden hans igjen, lot en finger tegne små mønster i håndflaten hans. Det kilte visst, for han lo og kysset henne lett. Hun følte seg varm, og hver eneste berøring sendte støt gjennom kroppen hennes – deilige støt, som varme bølger hun kunne flyte på for alltid. Sommerfugler på størrelse med elefanter flakset rundt i magen hennes, og hun kunne, med hånden på hjertet, si at hun var virkelig lykkelig – for første gang på lenge.

Sola lyste opp soverommet hennes, med sine guloransje morgenstråler. Hun våknet, blunket noen ganger før hun forsto hvor hun var, at det bare hadde vært en drøm. Med en gang var savnet tilbake, og hun måtte bite seg i underleppa for å hindre tårene i å finne veien nedover kinnene hennes. Hun hadde fortsatt følelsen av hendene hans mot huden hennes, og kjenne smaken av kyssene hans. Hun lot blikket vandre ut av vinduet. Fjorden lå blå og blikkstille, mens solstrålene lekte seg på vannoverflaten. Himmelen var lys blå, og hun visste at det kom til å bli en nydelig dag. Igjen vandret tankene til ham, og hun lurte på hva han gjorde akkurat nå – om han sov, eller kanskje han så ut av sitt eget vindu og tenkte på henne?